Vil du bli et ikon ?

 

 

Hmm ? .. Svaret vil vel for de fleste avhenge av hvordan de ser for seg en ikontiværelse, hvordan livet arter seg i stort og smått, som ikon. Hva tenker ikoner på når de våkner om morgenen ? Tenker de i det hele tatt ? Er det overhodet noen vits i å reflektere over noe som helst lenger, når man er blitt et ikon ?

Jeg tror ikke det. Et ikon bare er. Tilstede, i fokus. Sånn er det i dag, men slik har det ikke vært særlig lenge, relativt sett. Ikonet har gjennomgått en evolusjon. Før var det ensbetydende med små bilder av salige åsyn til profeter og jomfruer som henført og stilisert måpet inn i himmelrike eller noe i den duren. Så kom windows og ikoner ble det folk klikket på for å starte programmer fra desktop’en. I dag er ikoner personer (men også ting), en slags essens av essensenes essens innenfor et eller annet. Mest innen mote. Sånn har det forresten vært en stund.

Vi snakker altså tryner, igjen, men nå er det fashionmodeller det dreier seg om, så dermed må vi nok ta med resten av skroget også; tryne, pupp (det er det ikke så mye av forresten) ræv (lite av det óg) og tynne bein. Sånn er det siden sjefa til disse jentene er homoer.

Til tross for dette er ca. 100% av disse .. ikonene… kvinner som egentlig er som alle andre kvinner, bare litt tynnere enn sunt er og med en motorisk forstyrrelse som gjør at de kommer gående med beina først, gampende. En stil som best kan beskrives som “jeg kommer her og kommer her og føkkU“. Tramp tramp, med bistert åsyn. Det salige er gone for lengst. Nå er det MOI for Faen og fløttdæ, ellers !!. Et ikon møter aldri blikket til sine (ærsj) medmennesker. Det bare braser frem, målbevisst og selvsikkert.

En drøm for de fleste. Ikke sant ? Det har minMote-klubben forstått og redaksjonen har selvfølgelig tatt konsekvensene av denne erkjennelsen.

For nå kan man bli kåret til månedens ikon der i gården. Jeg tipper dette er hardcore fashion for alle penga, hver dag en hel måned så ikonets tidsperspektiv ser ut til å ha skrumpet inn, men det skjer jo med alt omkring oss. Innskrumpingen altså. Bare se på en krones melkesjokolade. Den er vekk.

Hvordan gikk dette til ? Melkesjokolade ? ..


Se! … hun der !!
Hun der lange som går så rart ?
Jaaa !!
Jada, jeg ser. Hva er det med henne ?
Er du helt på tur ? Følger du ikke med !!?? Hun var minMote-klubbens ikon i oktober 2011 !!
Nææææh !!

.. særlig

 

 

Foto: min mote

 
 
 
 

17 Responses

  1. Jeg vil i grunnen bare være meg selv. Ikon er vel bare et (gresk?) ord for bilde. Jeg vil helst ikke være på bilde heller. Her er Ikon satt i en ny setting, månedens ikon…….. merkelig bruk av begrepet, tipper på at de fleste av oss forbinder det ordet med religiøse bilder eller små bilder på pc`n.





    1. Moteikoner har jo eksistert en stund, Coco Chanel f.eks. men jeg er usikker på om hun ble kalt for et moteikon i sin samtid. Det å si at noen er et ikon innenfor et eller annet er jo ganske innarbeidet, men det jeg reagerte på var tidsperspektivet. – Ikon for en måned ? Aldri så lite på trynet etter min mening.





  2. Nei.
    Jeg ser ikke behov for andre ikoner enn de jeg trenger på laptopen. Religiøse ikoner og tobeinte ikoner har jeg ikke noe forhold til, selv om de begge kan utgjøre et rimelig pent bilde 😉





    1. Samme her. Innen visse bransjer skjer det en utvikling av språkbruken (…) som til sysvende og siste kommer til å gjøre alle ord betydningsløse. Eller hva med musikken ? Nå utropes kalver og kyllinger til “legender” etter to hits…uæææ ! 😛





  3. Og jeg som trodde jeg allerede var et ikon 😉
    både i alder, renessanseideal og rykte..hehe..

    Ikoner, idealer, idoler, forbilder, osv,
    stakkars de unge som møter alt mølet,
    midt i trynet uten kritisk sans.





  4. Nei det vil jeg ikke…..
    Jeg har mer enn nok med det tramset av ei maskin i dag.
    Ikoner er for helgener og kristne folk, osv. det er vel slike som de bruker som
    Avgudsdyrkelse rundt om. ?
    Ellers har jeg datan full av små artige tv, bil og blomster-ikon.
    Det er så mye som kalles Ikon.
    Avatar er vel også ett slags bildeikon. ?





    1. Avatar er et mye bedre ord for det grafiske som har med IT å gjøre. Det dekker litt mer også. Et ikon er der et to-dimensjonalt bilde mens avataren (som kan være et ikon) også dekker trdimensjonale representasjoner, som f.eks. i online spill.





    1. Well, “heroin chic” var jo et begrep som et eller annen motefjols lanserte for noen år tilbake. Men, så begynte visst folk å dø på seg og det ble endel pes omkring det. Mote er i det hele tatt en patetisk bransje. Når modeller begynner å sprade på catwalken med kulehull i klærne, splættet med litt plasticblod for å vise at de “bryr seg om krig og fred og sånn”, eller bilder av aids-døde brukes for å selge benettons gensere, ja da er bunnen nådd. Å være forfengelig er en menneskerett, tror jeg, men braindead idioti bola med botox i nakkepulsen fortjener bare avsky og forakt.





  5. Å bli sett er vel det som dypest sett driver mange unge jenter (og gutter!) til å hige etter dette. Og moteindustrien er fullstendig avhengig av å skape ikoner som han fronte hele industrien og skape salg (fortjeneste).
    Man kan godt lure på hvordan og hvorfor det har blitt slik, men samtidig bidrar vi jo alle til at det fortsetter å være slik.
    Månedens moteikon… vel, jeg hadde sikkert ikke hatt noe imot å være det da jeg var 18 – 19 år. Hadde jeg blitt det så hadde jeg sikkert tenkt mine vanlige (uvanlige?) tanker når jeg våknet om morgenen, kanskje med et litt mer bevisst forhold til hva jeg hadde kledd meg i , og vært litt mer nøye med å ta meg ut. Og så hadde jeg sikkert opplevd den samme tomheten når måneden var over som enhver som har fått sitt øyeblikk av oppmerksomhet opplever… kanskje du selv har opplevd det dersom du har hatt vernissage og fått pressedekning i noen hektiske dager… og så blir alt stille. Dobbelt så stille som det noen gang har vært.

    Jo, det er en drøm for mange å få den oppmerksomheten, men det har sin pris. For man risikerer også å bli utsatt for misunnelse og bli negativt omtalt, man får kroppen sin dissa av ernæringseksperter, man blir stemplet som hjernetom og åndssløv… i det hele tatt. Det er egentlig ikke så mye å hige etter.

    Digresjon:
    Ehm… dataikonene kom vel på Mac lenge før Windows?
    Jeg vokste opp med en Amiga 1000 fra 1985. Den hadde ikoner og var dritfin! Da jeg gikk over til Window-95 fordi Amiga hadde gått konk, var det som å gå tilbake til steinalderen, bortsett fra at Windows-maskinen hadde hele 40MG (!) harddisk :)





    1. Alt dreier seg jo om trynefaktor etterhvert. Fjesing er alpha og omega hvis man vil noe, vel og merke hvis man ikke er kriminell. Å bli et bankranerikon er nok ikke det helt store, borsett fra i spjellet. Der gir det nok masse cred.

      Jeg kan ikke si at det har vært noen påtagelig blest om meg og min person, selv om jeg har hatt noen ganske lukurative vernissager, men det er Stavanger det. Hadde jeg dradd til Paris og vært der to-tre år og sittet der nede og drukket rødvin og så returnert så hadde saken vært helt anderledes. Da hadde jeg kanskje blitt litt sånn stavangersk-ikonaktig, men det hadde krevd mye fjesing i media allikevel.

      Faktisk føler jeg et lett ubehag ved mye oppmerksomhet, en slags sosial vertigo. Litt nerv. Det beste yrket å ha suksess i tror jeg måtte være forfatter, eller kanskje portalguru hehe. Misunnelse og skit er medaljens bakside uansett.

      Amiga hadde noen ganske rå greier på gang på tidlig 90-tal. Husker jeg prøvde animasjons/film programmet “Director” (tror det var navnet) som en kamerat hadde, men etter hva jeg husker tapte de krigen om “standards” og siden har den enøyde gorillaen microsoft rulet. Det kan ha vært prisen også, – den lå visst på over 100,000 kr. pr. lisens.

      Dataikoner ? Mac ? Windows ? Jeg hørte litt om karangelen de store gutta hadde den gang, da Apple ville ha verdenspatent på … en måte å gjøre noe på… Heldigvis tapte de. Sann mine ord, hadde Apple vunnet den matchen så hadde vi ikke hatt internett i dag, og PC’er hadde kostet det ti-doble.

      Jeg kom ikke i nærkontakt med PC’er før på slutten av 80-tallet, men da drev jeg og solgte litt sånn på si. Frem til da jobbet jeg bare med mainframes (IBM, VAX, Honeywell) men jeg husker da jeg fikk plassert en “hårtørker” på kontoret mitt i .. 1981 (?) Det var en IBM PC med 128K ram og null harddisk, ikke DOS heller. Og den skulle brukes som siste løsning hvis alt annet kræsja når den månedlige gassregningen (som var mitt ansvar) på ca 100 mill DM skulle sendes til Ruhrgaz. Den hadde sånn modem-muffe som man tredde over et telefonrør og så ringe opp. Den forbindelsen kom opp i 600 baud på en god dag og pc’en.. den kostet 120,000 kr. Duådu :)





      1. Jeg har fått noen fornøyelige historier av min gamle venn Carl. Han tok noen data-kurs på Blindern tidlig på 70-tallet og snakker om en maskin som het DEC 10. Det kostet 18 kroner timen å få en puncedame til å konvertere programmene du hadde laget til et hullbåndsystem som datamaskinen kunne lese, og da det var gjort kunne du glad og fornøyd gå og teste programmet ditt på maskinen… bare for å oppdage at det eneste som kom ut på printeren var “Syntax error in line 10”
        Så rettet man det opp og repeterte hele prosesessen med punchedame og hullbånd, og fikk neste melding: “Syntax error in line 20”
        Han fant seg et annet yrke. :)





  6. Ikon? Nei, fri og bevare meg! Jeg vil beholde min individuelle frihet til å gjøre hva jeg vil uten at verden står på sidelinja og peker . . .
    Hva angår moter så tror jeg ikke jeg har kjøpt et eneste plagg gjennom livet fordi det var anerkjent “mote”. . .
    Jo, forresten, jeg må vel ha vært 16 da jeg brukte første lønning på et par kornblå gabardinbukser og et par såkalte “traktor-sko”, m,en siden har jeg kjøpt hva jeg trives best med. Og trikl h… med motehysteriet. Det er JEG som skal gå med disse klærne og det er JEG som skal betale dem!
    Og da er det faktisk også JEG som bestemmer og ikke en eller annen “motedust” og selvutnevnt ekspert . . .





    1. Det virker ikke sælig attraktivt på meg heller nei. Det er noe stivnet over det, en slags “hit men ikke lenger” – tilstand. MEN, for de som bruker ord i hytt og pine så er dette tøffere en alt. Motebransjen er på sett og vis min kjepphest eller det som verre er. Måten denne bransjen henvender seg til mennesker for å selge fjaset sitt er så eitrandes stupid og nedverdigende (ja faktisk) at jeg aldri lar sjansen gå fra meg til å pisse i brønnen. … Eller rettere sagt havet. Det nytter selvfølgelig ikke men det er en god terapi, for moi.

      Jeg er også totalt moteblind, med overlegg. Jeg kjøper det jeg liker. Problemet er bare at når jeg finner det jeg liker har jeg somregel havnet langt baki byens beste herrebutikk (for voksne) og det blir alltid rådyrt. Enkle klær med godt snitt, uten idiotlogoer koster, men så holder de lenge, både estetisk og slitasjemessig :)





Legg igjen et svar